Eit samarbeid mellom Statsforvaltaren i Vestland, helse- og omsorgstenesta i Kvam herad og Kvam kulturskule gjev personar med demens musikkterapi ein gong i veka fram til jul.

Takt, tonar og takksemd

Ein etter ein kjem pasientar og tilsette inn i stova på Øysteseheimen. Nokre av pasientane søv. Andre er tydeleg klar over kva som skal skje.

Etter kvart som stolane fyller seg opp, går musikkpedagogane Amalie Jensen Tolo og Nancy Karine Eikeland Sangolt rundt for å seia hei. Fleire kjenner kvinnene att. Hender møtest. Det er blikkontakt, og det er smil.

«Skal du vera med og syngja i dag?» spør Tolo ein av pasientane med høg og tydeleg stemme. Ho får ikkje svar. «Så fin kjole du har!» kjem det frå ei anna. Pasienten klappar med hendene og ropar av glede.

Artikkelen held fram under annonsen.

Eit elektrisk piano vert plugga i veggen. Ein gitar vert stemd og gjort klar. Men fyrst er det oppvarming, og det er Mozart og pianospel som kjem or høgtalarane.

Med litt hjelp vert armar og føter løfta på. Somme søv framleis.

Det er ikkje så mykje som skal til. Musikkpedagog Amalie Jensen Tolo hjelper til med å løfta på armar og bein til musikken.

Ein ny låt kjem på anlegget. Bedre og bedre dag for dag set opp farten i rørslene. Pasienten som er mest ivrig, syng så det ljomar mellom veggane. «Du skal more deg og smile, selv om andre syns du burde fortvile», heiter det i teksten.

Ein person som til no har sete heilt i ro og sett rett fram, løftar tærne etter takten.

Nøkkelen er kontinuitet

– Eg kjenner eg er med på noko stort når eg ser meistring og glede, og kjensler vert sette i sving, seier Sangolt.

Denne hausten er ho og Tolo med på eit samarbeid mellom helse- og omsorgstenesta i Kvam herad og Kvam kulturskule. Ein gong i veka er damene på Øysteseheimen og Toloheimen for å syngja med og spela for personar med demens. Prosjektet skal førebels vara fram til jul.

– Musikk når inn til hjernen på andre måtar enn ved tale, og vekkjer andre minnespor, seier kulturskulerektor Anne Cathrine Eiken.

Ifylgje forskning.no mister ein med demens evna til å setja saman tankar og sanseinntrykk. Eiken fortel at musikk verkar heilskapleg på hjernen og «vev» dei ulike delane saman, slik at ein plutseleg kan hugse at «det var sånn det var».

Artikkelen held fram under annonsen.

For nokre er det nok å sitja med augo att, ha ei hand å halda i og høyra på musikken.

Når ein har fått opna tankespora, er nøkkelen å sikra at det ikkje vert eit eingongstilfelle, men at ein får sett det inn i eit system, som gjer at ein kan hjelpa personar med demens over tid, fortel ho. Metodane må koma inn i dei daglege rutinane, og det er dette arbeidet som har starta no i haust.

– Har eg ein dårleg dag, vert han definitivt betre etter ei samling på ein av institusjonane, seier musikkpedagog Nancy Karine Eikeland Sangolt.

– Stort utbyte

Også dei tilsette ved institusjonane set stor pris på tilbodet. Anne Kristin Grinde Gravdal er helsefagarbeidar ved Øysteseheimen. Ho fortel at sjølv om nokre søv seg gjennom seansen, er det fleire som har stort utbyte av det.

– Eg ser at pasientane er «med». Dei vert glade og smiler. Dei løftar kanskje ikkje ein arm utanom, men plutseleg så er dei med og prøver, seier Gravdal.

Ho synest det er kjekt sjølv òg, og håpar at prosjektet vil halda fram etter jul. Det er framleis uvisst.

Helsefagarbeidar Anne Kristin Grinde Gravdal set pris på musikkstundene med pasientane. Ho håpar prosjektet vil halda fram.

Kvam herad søkte Statsforvaltaren i Vestland om tilskot til aktivitetstiltak for å motverka einsemd i fjor. Tilskotsordninga kom i samband med koronaen, og pengane gjev ei samla stilling på 60 prosent fram til jul.

Også Strandebarmheimen søkte om pengar. Der har ikkje aktivitetane handla om musikk, men om aktivitet og deltaking. Det kan vera høgtlesing, å få besøk av frivillige og å reisa på turar. Det er også oppretta kontakt med kulturskulen med tanke på små konsertar.

I fjor hadde Mikkjelsflaten og Tolo omsorg det same prosjektet. Mikkjelsflaten hadde mellom anna besøk av elevar frå vidaregåande to dagar i veka.

– Koronaen øydela

– Me har veldig lyst å forlengja prosjektet, seier Liv Skutlaberg.

Artikkelen held fram under annonsen.

Gruppeleiaren på Toloheimen seier at det vert jobba med nye søknader. Dersom ein får eit meir langsiktig prosjekt i gang, får både pasientar og tilsette terapien meir inn under huda. Det beste hadde vore ei fast stilling, fortel ho.

God opplæring av personalet gjer at musikk, song og dans kan nyttast i det daglege som eit helsefremjande verktøy. Tilskotet har mellom anna gjeve ein cd-spelar til kvart rom. Det er kjøpt inn songbøker, høgtalarar og instrument.

– Ved å vekkja gode minne med musikk når ein betre inn til den sjuke, seier Skutlaberg.

Toloheimen har hatt andre prosjekt for å motverka einsemd. Mellom anna har Sandven FUS barnehage hatt faste turar innom.

– Koronaen øydela mykje. Men no skal me ta det opp att, seier Skutlaberg.

Tårevått

— Ein person med demens som kanskje ikkje har så mykje kvardagsleg språk, kan plutseleg fire vers av Den fyrste song eller Gryta hennar mor. Songar som ein gong vart sungne, kjem tilbake til dei. Det er veldig meiningsfylt og sterkt å oppleva, seier Sangolt.

Litt ut i songstunda på Øysteseheimen hende akkurat det. Tonane til Den fyrste song vart spela på gitaren. Ein pasient klappa i takt og song på ein heilt annan song, men det tok ikkje lang tid før alle som var vakne, fylgde med. Ei stemme brast litt då verset om mor si grav kom.

Amalie Jensen Tolo song til kvar og ein. I små augeblinkar vart både sjukdom og elde gløymt.

Også songen The Last Farewell vekte kjensler – og ikkje berre hjå pasientane. På kne framfor ein stol heldt Tolo ei kvinne i handa og song «And you are beautiful».

Artikkelen held fram under annonsen.

Ved sidan av sat ei av dei tilsette. Ei tåre rann nedover kinnet hennar.