Mange folk og mykje utstyr måtte til då ein spela inn ny kortfilm i skogen på Mundheim.

Skaut i skogen på Mundheim

Heile familien laut hjelpa til då skogen og vedskjulet på Nes vart innspelingsstad for ny kortfilm. 

Publisert Sist oppdatert

Då innspelingsleiaren ropa «me skyt», gjekk hjorten fri. Filmmannskapet frå Bergen og Oslo var interesserte i heilt andre ting då dei spela inn scenene til ein ny kortfilm tysdag 16. juni.

Filmen skal heita «Røtter». Regissør og manusforfattar er Alexander Kereklidis Turpin. Han kjem opphaveleg frå Stockholm, men bur i Oslo.

Oppmodingane frå filmannskapet var nok eit uvanleg syn for turgåarane på Nes.

Filmen handlar om ein flyktning som har fått seg jobb innan tømmerhogst. Fyrste dagen tek han med seg døtrene og lèt dei venta i bilen. Han får panikk når han oppdagar at dei har gått ut or bilen og spring fritt mellom hogstmaskinane i skogen.

Innspelinga skjer i skogen til Sveinung Håland på Nes på Mundheim. Det er eit heilt nytt oppdrag for den erfarne tømmerhoggaren i Håland Skog.

Alexander Kereklidis Turpin (t.v.) og med skogsarbeidar og skogeigar Sveinung Håland.

– Korleis hamna filmproduksjonen på Nes?

Håland fortel at han vart ringd opp tidleg i april av Dag Andersen. Dotter til Andersen jobbar i filmbransjen. Produsent Vincent Saunders i Goodtime Pictures AS hadde spurt henne om ho visste om nokon med hogstmaskinar. 

Andersen sette produsenten i samband med Håland, som var positiv til å bidra til filminnspelinga.

Slik ynskte produksjonen at hogstfeltet skulle sjå ut.

Saunders fekk sjå eit hogstfelt i Fusa og skogen til Håland på Nes. Produksjonen fall ikkje heilt for granfeltet i Fusa, men lika skogen på Nes. 

– For produksjonen er det veldig kjekt at me har hogstmaskinar, motorsager og arbeidsbilar. Me har alt dei treng til innspelinga, fortel Håland.

Filmfolket var veldig glad for at alt såg verkeleg ut, seier skogsarbeidaren. Han er glad han slapp å vaska maskinar og utstyr.

Måtte hogga for filmen

– Det vart litt meir omfattande enn eg hadde tenkt fyrste gongen dei ringde. Eg laut hogga for å få til ein trasé til innspelingsstaden, seier Håland.

Sveinung Håland var både skogsarbeidar og kulissesnikkar for filminnspelinga i eigen skog.

Han måtte henta heim maskinane til innspelinga. På Nes måtte han fella 50 kubikkmeter gran til ei tømmerlunne som er bruka til bakgrunn i fleire scener.

– Eg fann hogstmogen skog, so det passa godt. Det gjorde ikkje noko, seier Håland om den omframme hogginga.

Håland har måtta taka ei veke fri frå det vanlege hogstarbeidet for å få tid til å vera med på innspelinga. Det kan vera at han må skuva litt på ferien etter oppdraget.

– Eg hadde ikkje tenkt at eg kom til å verta so involvert som eg enda med. Produksjonen sa at dei hadde ein skodespelar som kunne køyra hogstmaskin, fortel skogsarbeidaren.

– Men eg fekk utdelt ein walkietalkie og måtte høyra på innspelingsleiar Anders Reime. Me heldt på 15 timar om dagen, held Håland fram.

Filmtriks

I filmen skal flyktningen køyra bilen til hogstfeltet. Skodespelaren hadde ikkje førarkort.

Sveinung Håland måtte hjelpa til med filmtriks for å få bilen i fart.

Løysinga vart å plassera bilen med skodespelarane oppå ein hengjar som Håland trekte med arbeidsbilen. Slik fekk produsentane filma bilen i fart, slik at det ser ut som han køyrer.

Ei anna uvanleg tinging var å riva opp heile tre med røter. Produksjonen ville ha det som opningsscene.

Håland måtte til med hogstmaskinen. Maskinane er ikkje bygde for slikt, men det går med litt mindre tre, fortel Håland.

Slapp grønskjerm

Håland hadde ikkje berre skog og maskinar å stilla med. Han henta inn skulekameraten Kenneth Østebøvik, faren Stig Håland og syskenbarnet Kjartan Tvedt Uglehus som statistar

Uglehus fekk til og med ei birolle. Det kallar filmfolket det når ein har ein replikk, seier skogsarbeidaren med nyvunnen filmrøynsle. 

Hogstmaskinen måtte til for å riva opp eit tre med røter for opningsscena til filmen, fortel Håland.

Håland og dei andre statistane jobba med skogsarbeidet medan skodespelarane sprang rundt. Det er ein føremon med folk som veit kva dei held på med for at det skal vera trygt, seier Håland.

Stig Håland er 68 år gamal og har arbeidd i skogen sidan han var 20. Han jobba utan hogstmaskin heilt fram til 2005. Det er uråd å seia kor mange tre han har felt, seier sonen.

Erfaringa til Sveinung, Stig og Kenneth kom godt med då produksjonen ville at tømmerhoggarane skulle presisjonsfella tre ned på vegen mellom dei unge skodespelarane.

Sveinung Håland (t.v.) og Stig Håland hadde sentrale roller i innspelinga av filmen på Mundheim.

Regissøren var veldig glad for at ein med dei tre skogsarbeidarane kunne bruka ekte scener og fella trea ved skodespelarane heller enn å juksa det til med grønskjerm.

– Det er ein del presisjonsfelling i vanleg hogst òg, fortel Håland.

Oppleving for livet

Det var intens og konsentrert maskinkøyring under opptaka.

Klokka 10–11 på kvelden fekk medhjelparane dagsplan for neste dag av produksjonsleiaren.

– Eg er veldig glad for at eg takka ja til oppdraget. Det er ei oppleving eg kjem til å hugsa heile livet, seier skogsarbeidaren.

Frida Moldenhauer Håland fekk vera med på filmsettet. Ho baka kake til alle, fortel Sveinung Håland.

– Eg er glad for at eg ikkje visste alt som kom til å skje på førehand. Det var betre å taka det på sparket. Om eg hadde visst alt, hadde eg uroa meg mykje meir. Det var betre å taka det dag for dag, seier han.


Granfeltet på Nes var godt eigna som bakteppe for kortfilmen «Røtter», fortel produsent Vincent Saunders.

– Det gav meg litt å koma meg ut or den vanlege tralten. Eg kjende at eg bidrog til at filmen skal verta so bra som han kan verta. Det er veldig kjekt å kunna bidra med min kunnskap til filmen, fortel Håland. 

Håland er ferdig i filmbransjen i denne omgang. Han er attende i maskinen i hogstfeltet i Fusa. Der er han i ferd med å hogga 10 000 kubikkmeter med gran.

Tømmerlunna er hogd som bakgrunn for innspelinga.

Kona til Sveinung, Kristine Moldenhauer Biseth, hjelpte til mellom anna med flytting av køyretøy, organisering, overnatting og catering.

Dei 21 tilreisande filmfolka overnatta på Nestunet og Airbnb i Gravdal, og lånte ei hytte av Håland. Slik sett har produksjonen gjeve noko til lokalsamfunnet allereie, seier Håland.

Vurderte fleire stader

Produsent Vincent Saunders i Goodtime Pictures AS forklarar at produksjonen såg på fleire mogelege stader for innspelinga. Ein kikka ogso på mogelege stader på Austlandet, men dei passa ikkje like godt som på Nes, seier produsenten.

Maskinane og utstyret til Håland Skog passa perfekt for filminnspelinga, fortel produsent Vincent Saunders.

Produksjonen ville ha ei flate. Det var vanskeleg i Fusa. Logistikken og alt fall på plass i skogen heime hjå Håland, fortel Saunders.

– Håland skog hadde alt me kunne drøyma om, samtidig som plassen var veldig fin. Det er flott i Hardanger, fortel produsenten.

Produksjonen filma på Nes frå tysdag til sundag. Deretter skal produsentane klippa filmen. Håland har vorte fortald at det vil ta eit halvt år å få filmen i hop. 

– Eg har høyrt at det er mykje venting i filmbransjen. Eg er overraska over kor mykje arbeid det er for ein kortfilm på 10–15 minutt, fortel Håland.

Laurdag i innspelingsveka måtte Håland hogga skog slik at det var klart til opptak sundag. 

– Me trong å filma ein skog og deretter filma skogen nyfelt. Me ville ogso at trea var felte på ein spesiell måte. Sveinung ordna dette for oss og arbeidde til langt på natt, forklarar Saunders.

Anders Reime har lang erfaring frå filmbransjen. Han hadde ansvaret for at programmet vart gjennomført kvar dag.

– Når ein har 25–30 folk i produksjonen på innspelingsstaden, er tid pengar. Ting må ordna seg fort. Det hadde ikkje gått utan Sveinung, fortel produsenten.

Von om Cannes

Filmen er venta å vera ferdig i desember–januar, seier Saunders. Han vonar at filmen vert vald ut til store internasjonale filmfestivalar som Cannes, Sundance, Berlinale og Toronto.

I filmbransjen jobbar folk stort sett på frilansbasis. Her er kostymeansvarleg Amina Reikvam (t.v.) og regiassistent Sanne Nygaard.

Filmen er spela inn med 35 millimeter analog film, ikkje digitalt. Formatet vart valt fordi det passa godt til filmen. Bileta vert meir organiske og viser kjenslene betre fram, fortel produsenten.

Filmen har fått stønad på 500 000 kroner frå Vestnorsk filmsenter og 900 000 kroner frå Norsk filminstitutt. Budsjettet til filmen er på 1,9 millionar kroner, fortel Saunders.

Laga med Labrador CMS