Vi godtar ikke diskrimineringen mer

Den brutale sannheten kan ikke forkles i fiktive klær, når målet er politisk endring. Hvis jeg forteller om hvor bra det er å bo i Norge som funksjonshemmet, smiler folk. Det vet de jo. Vi bor jo i trygge velferdsstaten Norge. Herregud, så heldige vi er. Bor jo ikke i Afrika, liksom. Kan ikke bare alle funksjonshemma snart forstå hvor heldige de er? Slutte å klage? De må jo på et tidspunkt bli fornøyde?

Funksjonshemmede diskrimineres i Norge og året er 2019. Den dag i dag er det altfor mange funksjonshemmede med et assistansebehov som ikke får noen timer med brukerstyrt personlig assistanse, selv om dette ble en lovfestet rettighet i 2015. I Brennpunkt-dokumentaren «Fallet» får vi vite at selv om det er anslagsvis 14 500 mennesker med funksjonsnedsettelse som trenger BPA, er det likevel kun 3 500 som får det. Funksjonshemmede i Norge blir velferdsflyktninger. Mange funksjonshemmede ser seg nødt til å flykte fra sin hjemkommune for å leve et mer likestilt liv. Dette er diskriminering. Dette er frihetsfrarøvelse.

I dag blir funksjonshemmede barn sendt bort fra familien sin til institusjoner, fordi kommunene hevder at dette er den beste og billigste måten. Kommunene velger å sende funksjonshemmede barn på institusjon framfor å gi barna tilstrekkelig med assistanse i hjemmet. Ordførere smiler bredt på bildet for lokalavisa når de har klart å samle funksjonshemmede fra sitt nærmiljø på én plass. Herregud, så heldige vi er. En omsorgsghetto for bare oss funksjonshemmede. Endelig!

I dag blir funksjonshemmede barn sendt i taxi til en annen skole enn nærskolen sin, fordi nærskolen bare har trappeinngang. Nær 80 % av grunnskolene i Norge er ikke tilgjengelige. Det er segregering. Barnet mister kontakten med nærmiljøet sitt. Kjell Ingolf Ropstad sa under stortingsmøtet den 26. mars 2019 at det ikke er nødvendig å inkorporere funksjonshemmakonvensjonen i norsk lov, fordi norske lover ivaretar rettighetene på en god måte. Jeg er uenig. Funksjonshemmede trenger et større rettighetsvern. Vi trenger det nå.

Det er mange som tenker at funksjonshemmede må repareres for å passe inn i samfunnet. Bare du lærer deg å gå igjen, blir livet liksom komplett. For å oppnå et likestilt samfunn, må vi anerkjenne at vi er ulike uten å måtte reparere det. Vi er ulike i kjønn, legning, øyefarge og funksjon. Kvinner skal ikke måtte bli menn for å utjevne lønnsforskjeller. Homofile skal ikke måtte bli heterofile for å gifte seg i kirka. Og funksjonshemmede skal ikke måtte bli funksjonsfriske for å gå på sin nærskole, få jobb og betale skatt. Det er ikke menneskene som skal tilpasse seg samfunnet, men omvendt.

Altfor lenge har vi blitt diskriminert og godtatt det. Den tiden er over. Når vi bryter ned barrierene, åpner vi opp for mulighetene. Å gjøre funksjonshemmakonvensjonen til norsk lov er et godt sted å begynne.

Ida Hauge Dignes

Sentralstyremedlem i Norges Handikapforbunds Ungdom