Eg går inn døra til det altfor kvite venterommet. Det er stille. Alle ventande flakkar med blikket eller rømmer ned i skjermen på mobiltelefonen. Etter den lange konkurransen i vikande blikk kjem tannpleiaren i døra og ropar eitt namn. Ikkje mitt. Så eg får venta litt til.
Når det endeleg er min tur, labbar eg etter tannpleiaren inn på røntgenrommet og set meg i stolen. Ventar på ubehaget. Munnen min er for liten til dei store firkantane. Dei skjer seg inn i tannkjøtet og ganen. Tannpleiaren går ut, trykkjer på knappen og kjem attende for å redda meg frå den ufrivillige fotosesjonen.
Med passe øm munnhole traskar eg inn på kontoret. Stolen kunne eigentleg vore god. Hadde det ikkje vore for at han vert køyrd i ei heilt unaturleg stilling. Hovudet langt bak og nedover, nesten i fanget på tannpleiaren. Der oppstår problemet. Kvar skal eg sjå?