PÅ FRIHAND
Ein gong vaseball, alltid vaseball
Etterkomarane mine vil nok ikkje sitja att med mange minne om faren frå oppveksten. Kanskje hugsar dei vagt ein mørk skugge som til alle tider sat og glante på ein skjerm, og som stundom braut ut i refs om det vart for mykje spetakkel og moro som la ein dempar på alvoret. Eller, ironisk nok, om dei såg for mykje på ein skjerm.
Eitt minne vil dei nok likevel bera: Me skulle nå ferja, nykelen var ingen stad å finna, alle leita i hus, posar, jakker og bagar både to og tre gonger – inntil det brått stod tindrande klart for den notoriske vasekoppen: Eg hadde lagt bilnykelen i kjøleskapet.
Slik er sullikens vonde lagnad: Knollen og kroppen er ikkje samkøyrde. Resultatet er irrasjonelle handlingar. Ting forsvinn. Fomling og klapping på lommer, dinest leiting på dei klassiske stadene – på kommoden, på hylla og ved mikrobølgjeomnen. Ofte dukkar det sakna opp nett der, gjerne etter at eg har leita og sett direkte på det tre–fire gonger, men utan den naudsynte kontakten mellom augo og hjernen.