Tankar etter kvinnedagen

Kvinnedagen er over og tusenvis av kvinner og menn har fått demonstrert kor viktig det er at «kvinner har evna til å ta eigne val og til å bestemma over eigen kropp og eige liv», som Ingrid Tjosaas skriv i HF 5. mars.

Når det gjeld abort, dreier det seg då berre om å bestemme over sin eigen kropp? Det kan ein lett få inntrykk av. Men handlar det ikkje òg om eit lite menneskefoster som er skapt av Gud ved befruktninga? Har ikkje dette foster livets rett, slik som du og eg? Dette høyrer ein lite om i dagens debatt. Men det er altså snakk om to liv. Kvinna og det vesle barnet som startar livet i mors mage. Eit fenomenalt Guds under. Og så skal det vekse og utvikle seg med næring og omsorg frå mor. Det har sitt eige DNA, og hjartet slår etter berre 3 veker. Dette hjelpelause menneskelivet har Stortinget gjev kvinna rett til å bestemme liv eller død over i dei 12 første vekene. Dette val må vera svært så vanskeleg når ho kanskje står åleine og alle er imot at ho ber fram barnet.

Eg skulle så inderleg ynskje at kvinnene / jentene ikkje kom i ein slik situasjon, men kunne bruke sin rett til å bestemme - om ho ville bli gravid. Sjølvvald graviditet, eller sagt med andre ord: få eit ønskt barn. Diverre trur eg altfor mange vert lokka og freista eller pressa til sex. Det er alltid kvinna og borna det går ut over.

Difor var det fantastisk på kvinnedagen at tre tenåringsjenter sto offentleg fram på Youngstorget og sa at dei var lut lei av alt sexprat og sextrakassering og griseprat. Det var modig gjort, og dei fortener stor ære.

Det er svært urovekkjande at dei to største demonstrasjonstoga i Noreg er kampen for abort og Pride. Er det verkeleg dette som er det viktigaste i dagens samfunn? Det gjev i alle fall ingen folkeauke, tvert imot: Barnefødslar rasar nedover. Og no er fødselsraten nede i 1,54.

Var ikkje både du og eg eit foster ein gong? Men vi fekk leve!

Guds bod er gode. Tenk, ja tenk om vi meir kunne leve etter det 6. og det 5. bod? Då ville vi bli spart for mykje synd, liding og sorg. Dette klarar vi ikkje sjølve, men Jesus kan gje hjelp, tilgje, reise opp og gje kraft til nytt liv.

«Du såg meg då eg var eit foster, i di bok vart alt skrive opp; mine dagar fekk si form før ein einaste var komen. Kor høge dine tankar er, Gud!» seier David i Salme 139,16f.

Tor Øystein Holm