Krigsrapport frå Kvam og Jondal

Arkivverket slepper 9. april og 8. mai ei rekkje nye kjelder frå 2. verdskrig, i høve at det er 80 år sidan invasjonen og 75 år sidan frigjeringa.

Det gjeld mellom anna dei til no ukjende rapportane frå ordførarane i Kvam og Jondal om kva som hende i kommunane.

Frislepp i år

I vårsleppa publiserer Arkivverket dokument og fotografi frå 2. verdskrig i Digitalarkivet. Det er gjerne arkiv som det nyleg har teke imot, nyleg har ordna eller der teieplikta nyleg har falle bort.

Artikkelen held fram under annonsen.

Innanriksdepartementet, som i 1940 var styrt av Nasjonal Samling, oppretta eit institutt for historisk forsking som skulle sikra kjelder for ettertida. Alle fylkesmenn og ordførarar fekk i oppdrag å skildra krigshendingane våren 1940. Desse rapportane finst for heile landet og er til saman på fleire enn 5.000 sider. Arkivverket publiserer alle rapportar i Digitalarkivet denne veka.

HF publiserer her eit brev frå Kvam formannskap til Fylkesmannen, og eit frå Jondal lensmannskontor til same styresmakt (HF har gjort nokre mindre, språklege rettingar):

Kvam

«Herr. Fylkesmannen i Hordaland, Bergen.

Krigshendingane april–juni 1940. Kvam.

Fylkesmannens brev av 15. juli d.å.

På etterjulsvinteren 1940 var det under drøfting å føra opp eit større kornlager i bygda, desse drøftingar var førte så langt fram at heradet hadde kjøpt ei stor barakke i Øystese og gjort avtale med ein byggmeister om å reisa eit lagerhus i Norheimsund. Men før første spadetak var teke, kom krigen.

9. april var ordføraren ute på jordskifte. Han fullførte utskiftinga og kom først heim den 12. april.

Post- og telefonsamband med Bergen var brote, så ein var avskoren frå å få nokon ordre frå fylket. Den 13. april hadde ordføraren møte med lensmannen og formannen i forsyningsnemnda, som òg var varaordførar. Møtet var opphavleg tenkt som førebuing til formannskaps- og heradsstyremøte, men som tilhøva var, vart ein samde om å skipa seg som krisenemnd.

Artikkelen held fram under annonsen.

Det var forsyningsspørsmålet som kom sterkast i framgrunnen. I og med at alt samband var avskore, måtte ein klara seg med det som var i bygda, då først og fremst mjølk, som det då var rommeleg av i bygda. Det vart forbode å ysta gammalost, og ved plakatar vart folk oppmoda om å nytta mest mogleg mjølk i hushaldet.

Dei mjøllager som var i bygda, vart fordelte i små parti på gardane.

Arbeidet framover vart lagt på å skaffa bygda forsyningar, og då først og fremst såvare. Ordføraren hadde i det høve rådleggingsmøte med formannen i forsyningsnemnda og formannen i jordstyret. Det det spøkte mest for, var salt, og for industristaden Ålvik også poteter.

Den 20. april hadde formannskapet sammøte med forsyningsnemnda og jordstyret. Ein hadde fleire avtalar om henting av varer frå Bergen, men når båten skulle gå ,kom det jamt melding om krigshendingar i leida, slik at ein ikkje kunne ta sjansen på å senda båt ut. Den natta sjøslaget ved Uskedal var, skulle det såleis gått båt til Bergen om morgonen, men når ein frette kamp så nær, kunne ikkje ordføraren ta sjansen på å senda båt og folk. Den 22. april hadde ein både folk og båt og pengar til såkorn og forsyningar, men då var det uråd å sleppa ut, for all samtrafikk mellom «besatte» og «ubesatte» var då stengd.

Ein fekk likevel inn noko såvare med lastebilar som våga seg gjennom sperresona og inn til Bergen. Ei tid måtte bilane ferja forbi Tysse, fordi vegen der var stengd. På den måten fekk ein såpass såvare og gjødsel at ein klara seg.

Ein stor del av hestane var mobiliserte, så bygda stod utan slik hjelp. Men tidlegare på våren hadde heradet gjeve trygd for kjøp av ein traktor. Den var lasta inn i Stavanger 8. april, og båten kom seg inn til Sandeid. Derfrå vart han køyrd over til Ølen og henta med motorbåt. Drivstoff var kverrsett og denne traktoren gjorde framifrå arbeid, slik at det kom godt i jorda og avlingane vart berga.

Det var mangel på kontante pengar, men av eige tiltak og samråding med styresmaktene i bygda tok bankane ei streng rasjonering i utbetalingane og «øvde individuell kontroll».

Industrien i Ålvik gav vekeløna på eit samla garantibevis til kvar som arbeidstakarane kunne handla på. Det gjekk bra for ei stutt tid, men kravet etter kontantar gjorde det noko vanskeleg når det gjekk ei tid.

Artikkelen held fram under annonsen.

Krisenemnda hadde liten hug til å gå til det steg å gje ut krisepengar. 17. april var ordføraren med på fylkesmøtet på Voss der dei såkalla «Steffenspengane» vart vedtekne. Dette rekna ein med skulle løysa noko av pengevanskane, men før desse pengar nådde Kvam, var bygda komen inn under dei «besette» område.

Ordføraren var straks klar over at ein måtte prøva å få skipa ein fylkesadministrasjon for dei «ubesatte område» i Hordaland, og hadde i det høve vendt seg til formannen i fylkestinget og nemnt på at ein viss av sorenskrivarane i dei frie områda førebels måtte nemnast ut som fylkesmann. Men dagen etter kom det melding om at politimeisteren i Hardanger var utnemnd.

Det var knapt om bensin i bygda, og ordføraren vende seg til styresmaktene og dei militære på Voss om å senda bensin – særleg til dei militære som låg på Kvamskogen. Men det kom diverre lite, så ein måtte tæra på det som var kverrsett til traktoren. Det vart likeins sendt melding om at det burde sendast ein offiser til å leia forsvaret av Kvamskogen, som ein såg som eit særs viktig avsnitt.

Den 22. april og natt til 23. kom vaktmannskapet på Kvamskogen, forsterka med frivillig innrullerte skyttarlagsmedlemer frå Kvam, i kamp med tyske troppar. Dei norske gjorde godt arbeid, men måtte draga seg attende. Tre av dei frivillige frå Kvam fall. To vart hardt såra og tekne til fange. Dei vart av fienden lagde inn på Haukeland sjukehus og er seinare utskrivne som friske. Dei som fall, var Lars Vangdal, Sjur H. Mo og Per Soldal. Dei såra var Torvald Aarhus og Leiv Flatebø. Det er sagt at dei såra hadde ei hard tørn å gå gjennom på sjukehuset fordi tyskarane ikkje ville godkjenna dei frivillige som «stridande», men rekna dei som sivilfolk. Det er vidare sagt at dokter Ulland var dei til god hjelp.

Klokka 07 om morgonen den 23. april rykte dei første motoriserte tyske troppane inn i Norheimsund. Då hadde alle norske soldatar trekt seg tilbake, så her var ingen kamp.

Noko som var uskjønleg for sivilfolket var at ikkje Tokagjel vart sprengt av dei norske troppane då dei drog seg attende. Me prøvde i det lengste å tru at det var ledd i ein større plan om å leggja oppgjeret til ein annan stad.

Den 24. april kom det ordre frå ein norsk vaktpost lenger ute i fjorden om at Norheimsund skulle evakuerast. Ordføraren fekk pålegg om å gje melding når det var utført. Han sette med ein gong tidsfrist, og evakueringa var utført klokka 19. Det er å merka at ordføraren hadde funne det rett lengst råd var å halda seg utan samband med den fiende som var trengd inn, for dermed å stå så fritt som råd var. Han var – med unntak av den 25. april, då han personleg kontrollerte evakueringsordren – kvar dag på kontoret, men hadde ikkje samantreff med okkupasjonsmakta før etter det var kome melding om at Voss var innteke.

25. april står det i ordføraren si dagbok:

Artikkelen held fram under annonsen.

«Forferdeleg dag med fly og transportar og båtar. Striden om Voss er nok hard. Kanskje er det falle».

27. april

«Dei første faste rykte om at Voss er falle. Det var utruleg, men gav nøring til angsten. Stønna som eit såra dyr.»

Lokaltelefonen var heilt øydelagd, så det var temmeleg tungvint å administrera den første tida etter invasjonen, og rutetrafikken var heilt broten saman. I samband med okkupasjonsmakta fekk ein litt etter litt ordna telefonen og fekk biltrafikken i gang att. Det vart kjøpt inn bensin, og det var ikkje lenge før det var toppdrift med rutebilane, for all ferdsla frå Austlandet, Voss og Hardanger gjekk forbi Norheimsund.

Sivilfolket sin moral var framifrå.

Praktisk tala kvar våpenfør mann som kunne koma frå sitt arbeid, melde seg frivillig til hærteneste. Gutar på 17–18 år spente ski på og tok seg over til Voss og melde seg til teneste. Og då det spurdest at det vanta utrusting til soldatane, kom det inn sekkevis med sko og klede som vart sende til Voss.

Den som før hadde tru på folket vårt, han fekk denne trua monaleg styrkt, og var det nokon som hadde tvila, vart denne tvilen stroken. Viljen var der minst like sterk som nokon gong tidlegare når det i landsens soga har bore til røynetak.

Det var praktisk talt mann av huse, og noko som kunne vera til hjelp var ikkje halde for godt.

Artikkelen held fram under annonsen.

Slik var det i Kvam.

Viljen var der, men rakk ikkje til. Men denne sterke vilje, den gjev oss lov til – trass alt – å hysa ei framtid for folket vårt.

Denne utgreiinga er gjeven av den dåverande ordførar i Kvam – jordskifteformann Lars Matre.

Kvam formannskap 4. september 1941

Mikjell T. Steine»

Jondal

Brev frå Jondal lensmannskontor til Fylkesmannen 13. september 1941:

«Herr fylkesmannen i Hordaland, Bergen.

Krigshendingane i april 1940.

Artikkelen held fram under annonsen.

I dette distriktet var det ingen direkte krigsoperasjonar, så her er ikkje særleg å melde utanom det som krigssituasjonen førte med seg overalt.

Da alle dampskipsruter vart innstilte 9. april, og distriktet er utan vegsamband utover, så var ein utan postsamband i om lag ein månad.

Her var ein del evakuerte frå Bergen.

2. mai vart Jondal innteke av tyskarar. Dei låste av telefonstasjonen, tok nykelen med seg og gav lensmannen ordre om at ingen kunne nytta telefonen. Om lag 14 dagar seinare vart telefonen opna att av folk frå Telegrafverket.

Jondal lensmannskontor 13/9-41.

Med venleg helsing

Johannes Sollesnes»