Både romantikken og meir fritid gjorde sitt for at nordmenn i større grad byrja å gå meir på tur for turens skuld på starten av 1800-talet. Foto: Berit Keilen / NTB / NPK

Fritid og romantisering gjorde fjellturen til allemannseige

Å gå på fjelltur for moro skuld er eit relativt nytt fenomen. Under framveksten av nasjonalromantikken blei fjellet og fjellnaturen dyrka som noko særnorsk. I kombinasjon med at folk etter kvart fekk meir fritid blei fjellturen ein del av den norske folkesjela.

— Nordmenn har sjølvsagt alltid gått, både i fjellet og andre stadar, men lenge gjekk ein fordi det var nødvendig. Ein gjette, frakta, dreiv handel og gjekk for å komme seg rundt generelt, seier professor Ingun Grimstad Klepp ved Oslomet til Nynorsk pressekontor.

Fjellet blei særnorsk

Klepp forklarer at fjellturen utvikla seg til ein fritidssyssel over tid.

Artikkelen held fram under annonsen.

— Romantiseringa av fjellnaturen har truleg hatt innverknad. Nasjonsbygginga i Noreg utover 1800-talet har nok vore viktig for det vi i dag kjenner som turgåing i fjellet, seier professoren.

Ho peikar på korleis ein i Noreg streva etter å finne det unike norske — noko som skilte seg frå det ein fann i nabolanda våre.

— Høgst sannsynleg blei fjellet norsk fordi skogen var svensk. Det er like mykje skog som fjell i Noreg, men likevel fekk fjellet ein unik posisjon, og det har nok litt å gjere med kva naboane våre òg har. Vi skil oss meir ut med fjellet enn med skogen, seier Klepp.

Samstundes viser ho til at Noreg òg har eit unikt kystlandskap som vi heller ikkje finn i nabolanda våre.

— Fjellet er meir interessant. Fjordane og kysten er antakelegvis ikkje nasjonalt nok. På sjøen gjekk transport og handel, og det var der vi heldt kontakten med omverda. Fjellet passa derimot betre inn i eit bilde av det opphavlege og urørt norske.

Fjellturen kom med fritidsbølgja

På starten av 1900-talet kom det òg eit nytt element inn i biletet, nemleg fritid. Ein gjekk over til åttetimarsarbeidsdag, og etter kvart kom òg ferien.

— Vi hadde ikkje kulturinstitusjonar, men vi hadde mykje natur og utmark. Det kan vere ei forklaring på at turgåing blei så viktig for forståinga av nasjonal identitet.

I tillegg var store oppdagarar som Nansen og Amundsen nasjonale heltar.

Artikkelen held fram under annonsen.

— I friluftslivsideologien står dei store oppdagingane og oppdagarane veldig sterkt. Dei utgjer noko av kjernen i friluftslivet. Dei sette Noreg på kartet. Ekspedisjonar stod og står framleis sterkt i friluftslivet. Både i form av toppturar eller i form av å oppsøkje det uutforska og utfordre eigne grenser, seier professor Klepp.

Rikfolk på tarveleg tur

Ein annan som har studert historia bak fotturen, er kulturhistorikar Arne Lie Christensen ved Universitetet i Oslo. Han fortel at det var av tyskarane og engelskmennene som først lærte oss å gå på tur for turens skuld.

— Mot slutten av 1800-talet byrja den kulturelle overklassen å dyrke det vi kan karakterisere som tarveleg. Det kunne vere at dei til dagleg budde i fin villa eller stor leilegheit, men oppsøkte kanskje ei gammal steinbu om dei skulle overnatte i naturen, seier han.

Ifølgje Lie Christensen blei møtet mellom bondekultur og turisme viktig for å etablere turgåing og friluftsliv som ein del av samfunnet.

— Møte mellom budeier og turgåarar blei viktig. Budeiene kunne til dømes leige ut rom til turgåarar og dei som likte å gå i fjellet. Budeia hadde aldri sjølv vore på fjelltoppane, men møtte no folk som ville oppsøkje toppane berre for å komme seg ut på tur.

Han peikar på at det tarvelege er noko som har hengt ved friluftslivet inn i moderne tid.

— Framleis er det slik at mange lever eit luksusliv til dagleg, men vil ha det enkelt og gjerne primitivt på hytta.

Framleis skiljelinjer

Også i dag er det enkelte former for friluftsliv som er høgare akta enn andre. Ingun Grimstad Klepp viser til at ekspedisjonsturane av typen topptur har langt høgare status enn turar som til dømes er knytt til noka form for matauk.

Artikkelen held fram under annonsen.

— Viss du ser på deltaking i ulike friluftslivsaktivitetar, så er det slik at det som får mest merksemd, er det romantiske og borgarlege. Flugefiske får til dømes meir merksemd enn matauk-fiske, sjølv om matauk-fiske er meir vanleg. Gammaldagse aktivitetar som å plukke bær og sopp får òg lite merksemd. Den meir borgarlege varianten som er å gå frå hytte til hytte, får derimot meir merksemd. Veldig mange går i skogen og veldig mange plukkar ting på hausten, men det passar ikkje nødvendigvis inn i den borgarlege måten å oppleve natur på, seier ho.

Lie Christensen har litt av det same inntrykket, og trekker òg fram trening som eit nytt element i moderne turgåing.

— Eg opplever at gåing no i stor grad handlar om trening. Eg har blitt lært opp av foreldra mine til å elske å gå på tur for turens skuld og ikkje for treninga. Slik er det ikkje no, avsluttar ein nostalgisk Arne Lie Christensen.

Å gå på fjelltur for moro skuld er eit relativt nytt fenomen. Under framveksten av nasjonalromantikken blei fjellet og fjellnaturen dyrka som noko særnorsk, og i kombinasjon med at folk etter kvart fekk meir fritid blei fjellturen ein del av den norske folkesjela. Foto: Gorm Kallestad / NTB / NPK
Å gå på fjelltur for moro skuld er eit relativt nytt fenomen. Under framveksten av nasjonalromantikken blei fjellet og fjellnaturen dyrka som noko særnorsk, og i kombinasjon med at folk etter kvart fekk meir fritid blei fjellturen ein del av den norske folkesjela. Foto: Gorm Kallestad / NTB/ NPK
— Nordmenn har sjølvsagt alltid gått, både i fjellet og andre stadar, men lenge gjekk ein fordi det var nødvendig. Ein gjeta, frakta, dreiv handel og gjekk for å komme seg rundt generelt, seier professor Ingun Grimstad Klepp. Foto: Andrea Sæverud / NPK
Kulturhistorikar Arne Lie Christensen fortel at møte mellom bondekultur og turisme var viktig for å etablere turgåing og friluftsliv som ein del av samfunnet. Foto: UiO