Fra høyre: Yngstesønnen Lars Steine, faren Ola O. Steine (Gamle-Ola eller «Ingolen» på folkemunne), (?) Ullestad, Einar Steine, eldstesønnen Ola («Vetle-Ola») Steine, Ola Lundanes, Margit Steine (gift med Einar), Alida (som for en gangs skyld hadde fri), Herborg Lundanes (gift med Ola) og budeien Torbjørg Sekse. Sistnevnte øser opp rømmegrøt fra «den sorte gryte». Foto: Privat

Sol over Steinsdalen – glimt fra min barndoms dal

«Ingolebøen» er det lokale navnet på gården som er opphavet til så mye godt for mange. Jeg tror ikke på tilfeldigheter, og er sikker på at vår lille familie ble styrt nettopp dit.

Norge var i krig. Min far hadde ikke fått avtjene militærtjeneste på grunn av en sykdom i barndommen. Og fordi han absolutt ikke ville ha noen «siviltjeneste» hos okkupantene, måtte han bort fra byen.

Farmor var sjømannsenke, og arbeidet i familieforretningen på Øvregaten. I årenes løp ble hun godt kjent med en tilreisende stamkunde. Han drev gårdsbruk i Hardanger, og han trengte arbeidskraft.

Artikkelen held fram under annonsen.

Slik kom vi til «Ingolebøen», pappa som dreng, mamma ble innejente og jeg – heldige ungen – hadde den mest vidunderlige, lærerike og spennende tid i mitt liv.

For de voksne «fant» hverandre – det ble et vennskap som varte livet ut.

Vi kom til Steine – på to sykler – en sommerdag på 1940-tallet.

Det duftet fra høyet i hesjene og rosene rundt det åpne bislaget, og ripsen sto rød og fristende.

Der var mange gode og festlige naboer på Steine.

Det første nabobarnet vi møtte, var noe eldre enn meg, og selve inkarnasjonen av eventyrene; en alveaktig, langlemmet blanding av heks, hulder og prinsesse i kort, blomstret kjole. Hun hadde langt, mørkt flagrende hår, og kom dansende mot oss på bare, brune ben – med strålende øyne og et stort, hvitt glis. Jeg var måpende betatt fra første øyeblikk.

Alt var fascinerende.

Låvebygningen på gården var diger og full av alle dyrene du ellers bare hadde sett i bildebøker. 12 kyr sto i bås på hver sin side av midtgangen i fjøset, der var stall til flere hester og grisehus som luktet gris.

Artikkelen held fram under annonsen.

I saghuset, et lite kvadratisk utbygg på løen, fant jeg en pyramide av fint rosa-gyllent sagspon – uimotståelig deilig å sile mellom fingrene.

Sauefloren var i kjelleren – der også hønene spankulerte vegg i vegg –, med hønsegården utenfor på marken.

Vi har mange gode minner fra selet på «Skogen», som for lengst er restaurert. Fra høyre: Synnøva og Ola Rossland med barnene Matti og broren, Esther (undertegnedes mor) Alida, Vetle-Ola og Esthers datter – noen år yngre enn i dag. Foto: Privat

Selv doen var spesiell! Den hadde to hull med lokk, og var så velskrubbet at treverket kjentes som silke mot huden. Metallskilt dekket veggene med den tids reklame, blant annet for Fyffes bananer og Tidemanns tobakk – det siste illustrert med en sjøulk i gul sydvest og snadde og – etter krigen, vil jeg tro – et stort bilde av kong Haakon.

Kronprinsparet Märtha og Olav hang derimot i stuen.

Nærmest våningshuset lå stabburet, som duftet nydelig av røykekjøtt og pølser som hang til tørk, og store stabler flatbrød.

Så kom «Smio»/«Røykjehuset» (jeg tror de to var i ett hus) og nederst «Kjeldo».

Sistnevnte var et slags brønnhus, med dør og kroker og skifertrinn ned i vannet. Her sto store melkespann til kjøling før de ble fraktet til meieriet «under» Fossen.

Oppe, på skrå overfor våningshuset – mellom tunet og bygdeveien –, lå et brunt rektangulært hus for seg selv; det var «Gamlestovo», nesten som et museum, der Ola d.e. hadde samlet alt tenkelig av antikviteter; møbler, kunst og redskap. Men det oppdaget ikke jeg før mye senere.

Artikkelen held fram under annonsen.

Gården var nok selvforsynt med det meste. Fisk fra elven og småviltjakt på Skogen tok Vetle-Ola seg av. Da fikk drengen være med. Alt håndverk og vedlikehold ble også ordnet på gården. I så måte var Gamle-Ola – «Ingolen» selv – litt av en tusenkunstner.

Ola O. Steine – «Ingolen» – i «pussen». Foto: Privat

Under stabburet hogde og stablet de veden fra egenhendig felte trær – kjørt til hus med hest og vogn. De fineste ble bygningsmaterialer.

En dag de voksne sto på tunet utenfor stabburets langvegg og pratet, slang pappa sin lange, ulenkelige kropp nedpå den høye sagbenken som nettopp var kommet der, da Ola, kjapp som en mår, kastet seg frem, grep med begge hender og slengte ham med all sin kraft i bakken.

Folk var jo fjetret – rakk å tro at nå det rablet det for Ola – før vi skjønte det. Vi hørte lyden og så det forferdelige, takkete bladet komme opp for å dele nok et tre til materialer. Noen skrek – og pappa takket sin snarrådige venn, men han var ganske stille etterpå. Selv i dag er det uhyrlig å tenke på hva som kunne skjedd uten Olas raske reaksjon.

Yngstesønnen Lars tok del i alle gjøremål. Han hørte ikke til de snakkesalige, men det han sa, var oftest så slagferdig at noen siterer ham fremdeles. Som broren var han humoristisk, sterk som fjell og i tillegg, ifølge min mor, en kløpper til å danse!

Alida var sjelen i huset og sitt eget trygge jeg i alle situasjoner, ekstremt gjestfri, jobbet tidlig og sent – inne og ute – tok seg av alt og alle. I sin ungdom hadde hun vært i huset hos en prest i byen og var en glimrende kokke. Trådte til og «kokte» ved store begivenheter i dalen.

Under våningshuset fantes det kjeller med to rom. Det minste hadde ørten hyller hvor allehånde glass og krukker med hermetiserte delikatesser sto på geledd, for eksempel gule plommer. De blå ble syltetøy. Der var hjemmelaget saft i lange baner. Potet, kålrabi og kålhoder befant seg vel i binger på gulvet.

Det andre kjellerrommet var muligens vaskekjeller, men ble brukt til baking noen ganger i året. Da dominerte en gedigen grue med glødende ved under en svær støpejerns-takke. I en halvsirkel ved det store bordet foran satt Alida og fire–fem nabokoner iført hvite forklær og ditto nakkeknyttete skaut. Med spesielle, «smårutete» krotekjevler arbeidet de ut deigemnene fra et enormt bakstetrau – til store, løvtynne, lekre og sinnssykt gode «kråtakaker». Det er meg fremdeles ubegripelig hvordan noen kan få mel, salt, vann og gjær til å smake så godt!

Artikkelen held fram under annonsen.

Kanskje var det orreveden de brukte, den svakt svidde kanten rundt hver kake? Eller gleden og stoltheten de la i det de holdt på med?

Dagene gikk, uker og måneder, årstider skiftet. Jeg var med i floren hver kveld, hadde min egen florsoverall – kunne navn på kyrne, lærte å måke og å stikke den lange, uhamslige pinnen sidelengs i hullet til gjødselkjelleren – det ble ofte tett.

Høying på Eikehaugen. På ulendte steder slo Ola for hånd. Alida kaster tauet som skal legges om høybøren – før de «låser» den med en innretning som kalles «hovolden». Så bæres børen til høyvognen. Ungene, som for anledningen drar seg på bakken, er kusine Ninni og broren Atle. Bildet er trolig tatt på midten av 1950-tallet. Foto: Privat

Noe av det aller koseligste var å holde hånden i et vaskefat med melk og få de nyfødte kalvene til å sutte av fingrene mine. Det var alminnelig melk – ikke den kalven skulle hatt. Tenkte overhodet ikke i de baner den gangen – bare nøt den deilige råmelkspuddingen til søndagsmiddagen.

Jeg husker ikke hvor gammel jeg var da jeg ville lære å melke. Det var så inderlig trygt og koselig når Alida satt på krakken og vasket av juret mens hun småpratet kjærlig – før hun hvilte pannen mot kubuken og du kunne høre lyden av melkestrålene som rytmisk sprutet ned i den blanke bøtten.

Selvsagt skulle jeg få prøve. Men det var ikke så lett å klemme og trekke uten at det ble for mye av noen av delene. Kuen kjente nok forskjell – jeg tror faktisk jeg kom til å kile henne i mine forsiktige tilnærmelser. I alle fall fikk hun nok og stakk resolutt den ene foten opp i bøtten så den veltet – og tårene fløt. Men de voksne bare lo og sa at det gjorde «iiiingenting».

Det ble ikke flere forsøk den kvelden. Men jeg kan faktisk melke.

En god del år senere fikk jeg være med på både kalving og lamming – fantastiske og overveldende opplevelser jeg aldri kommer til å glemme.

Alida og Ola hadde ingen barn selv, men uansett hvor travelt de hadde det, tok de varmt hånd om alle som kom i deres vei. Der var – besynderlig nok – både tid og kjærlighet til oss alle.

Artikkelen held fram under annonsen.

Jeg fikk flere lekekamerater på nabogårdene. En av dem har jeg fremdeles – hun er slik jeg tenker meg en typisk kvemming: trygg, våken og uhyre frittalende.

Etter krigen fikk jeg ha med min kusine. Vi mimrer stadig om frydefulle opplevelser på Ingolebøen.

For jeg har nesten bare gode minner derfra – og to forferdelige.

Verdens triveligste lensmann – «Øvsthusen» – på besøk. Foto: Privat

Det første var en vårdag under krigen: Kyllingene ble matet i nettingburet, jeg løftet karmen litt for å skyve inn vannskålen. Da jeg slapp karmen tilbake – hadde et gult lite nøste stukket hodet under. Jeg ser fremdeles for meg de tynne benene som spreller vilt – før de blir helt stille. Paniske hyl fikk de voksne til åstedet, det ble trøstet og klemt, og de sa at det gikk så fort at kyllingen helt sikkert ikke hadde hatt det vondt.

Det andre skal jeg ikke beskrive. Det var også et slags uhell, for de pleide å holde oss ungene inne slaktedagen – der det verste foregikk nedenfor floren og «Vetlehuset» …

Tyske soldater var stasjonert rundt i dalen, men jeg hadde ikke noen fornemmelse av at de var farlige – før den dagen en liten avdeling kom trampende oppover landeveien i full mundur – det vil si med uniform, hjelmer og rifler. Beskjeden om at de var underveis, spredte seg som en løpeild; de skulle ha husundersøkelser.

De voksne ble alltid litt annerledes når «de grønnkledde» var i nærheten; men denne gangen utløste det illevarslende uhygge og hektisk aktivitet.

Jeg følte meg ikke høy i hatten der jeg sto alene i den mørke gangen. En av soldatene kom ut fra kjøkkenet og så på meg med verdens snilleste og tristeste øyne, klappet meg forsiktig på hodet og sa med lav stemme at jeg ikke måtte være redd – han sa «bange», et ord farmor brukte. Jeg slappet faktisk av, og har aldri tenkt tilbake på den opplevelsen som annet enn god – og litt vemodig.

Artikkelen held fram under annonsen.

Men etter krigen fikk vi jo vite at noen hver hadde hatt ting å skjule. Fra hemmelige steder ble det lyttet til radiosendinger med nyheter fra England!

I forfjor var det 75-årsjubileum for frigjøringen. Glimt fra den dagen er tindrende klare:

Det var fint vær. På skrå opp til høyre vis-à-vis gården – bak en bratt fjellhammer – ligger Rosseland, en vakker liten verden for seg selv-, med flere fine gårder. Fra kanten av en stor V-kløft er der utsyn ned i dalen.

Litt utpå dagen den 8. mai sto der plutselig en menneskeklynge i kløften. De huiet og bar seg som forrykte, løftet armene over hodet og bøyde seg opp og ned mens de ropte og skrek «HURRAAA!» – og viftet med et svært, norsk flagg.

Flere flagg ble hentet frem fra løer og loft. Folk sprang omkring mellom gårdene og spurte hverandre om det var sant, var det virkelig FRED? Noen gråt av glede, men de fleste lo og sang og danset og klemte luften av hverandre på et for trauste «dalinger» nokså atypisk vis. De blåste i bukkehorn og var i det hele tatt totalt ville av lykke og frihetsberuselse.

Senere kokte de sikkert rømmegrøt, som alltid når det skjedde noe spesielt, og om kvelden ble det vel dans til langt på natt.

Alidas blinde bror, Martin, hadde fele. På den kunne han spille alt fra salmer og brudemarsjer til dansemusikk. Pappa hadde som alltid «musikken»– det vil si det store knappetrekkspillet – med seg, og de spilte med begeistring akkurat det folk ønsket seg.

Esther, Alida og Ola på biltur til Gudvangen, der Alidas nevø med familie bodde. Foto: Privat

Ellers var der ofte sang og musikk og en svingom på det store kjøkken i helgene etter florstid. Da brukte de til tider også husorgelet i stuen. Det forhindret altså ikke at mange av de samme menneskene tok den røde kirkebussen til gamlekirken i Vikøy påfølgende søndag! Det var langt til kirken i Vikøy.

Nede ved hovedveien, derimot, lå bedehuset. Der fikk jeg bli med ganske ofte. Mine første inntrykk derfra var den intense varmen fra den høye vedovnen, og at de sa punktum etter hver setning i skriftlesningen. Dessuten var der ikke prest, men emissær.

Sistnevnte kom i forskjellige utgaver; alltid milde, alvorlige menn, og de bodde gjerne på gården noen dager. Da var det litt lengre seanser ved bordet. Med en «fagperson» i huset var det ham som ba for maten. Ellers klarte det seg med at Alida «knepte i hop», det vil si foldet hendene.

På besøk hos multikunstneren Alv Småland i Øystese, en stillfaren og vennlig mann. Han var kunstmaler, møbelsnekker, treskjærer, hardingfelebygger – og spilte gjerne for både venner og besøkende turister fra inn- og utland. Han var en gammel venn av faren min fra han bodde på Valestrand, der han var født. Bosatte seg senere på gården på Botnen, der konen Sigrid kom fra. Foto: Privat

Jeg husker bare én av emissærene. Han sov på det grønne rommet, på «lemmen», vegg i vegg med «Blåkammerset», der min kusine og jeg huserte.

Om kvelden pleide han å be lenge og lydelig mens han holdt på med aftentoalettet, og vi kusinene, som er utstyrt med en til tider ganske plagsom humoristisk sans, trodde vi skulle dø der i dynene våre i forsøket på å være lydløse.

Til kvelds etter florstid spiste vi ofte bygg- eller havregrøt med surmelk til. Og så vanket det av og til noen nydelige, små spekesild – som vi renset med fingrene – og poteter. Den silden tror jeg de må ha laget selv, for jeg har visst aldri fått noen som var like gode senere – og jeg har alltid vært en glad sildespiser.

En spesialitet var «Vallandsteik». Det var røykekjøtt og ditto fleskebiter i en hvit saus med poteter.

Og så favoritten: Det var knote (raspeballer) med røykekjøtt som kunne vært julens pinnekjøtt, bare skåret i små rektangler med to–tre pinner i hver bit.

Alida, Vetle-Ola, Kristian Lid, Margit og Einar Steine, Håkon, Alidas bror Arne (som hadde vært i Amerika), Lars (Olas yngre bror) og Kristina. Foto: Privat

Det går ikke an å snakke mat i Hardanger uten å nevne dravle; nesten helseskadelig godt for oss som liker det – og direkte avskyelig for andre. Det er altså fersk melk som kokes så lenge at den blir rødlig (rauddravle) og tilsettes løype så den brister og danner deilig småfjærende «klumper». Man kan også tilsette reinlav. Da heter det «måsadravle» – og er om mulig enda bedre! Der er jo korttidsvarianter, men da blir ikke dravlen rødlig – og langt fra så god!

Duften av digre, nystekte brød fra stekeovnen i den sorte vedkomfyren var også forjettende. Ved siden av – på vedkassen – satt Vetle-Ola som en tilfreds askeladd og koste seg med å fortelle festlige historier og småerte oss ungene. Der var mye humor og latter – lått og løye – på Steine.

På tunet utenfor bislaget. «Ingola»/«Ingolen» selv, Ola O. Steine eller Gamle-Ola, kusine Ninni, Alida, Vetle-Ola, Thrude og mamma Esther. En påske på slutten av 50-tallet. Foto: Privat

Når vi først åpner minnedørene, dukker mye artig opp. For eksempel den lysegrønne dukkevognen som en av naboene laget til bursdagen min – eller den fineste av alle presanger: kattungen Pelle Røden, som mine foreldre hadde hentet i Øystese. Pappa hadde den i innerlommen – jeg møtte dem ved Hauasund da den stakk hodet frem og sa «mjau» til meg for første gang! Pelle ble en meget gammel katt.

Det var også ganske festlig den sommerkvelden min far lånte hest og kjerre, installerte seg med noen høysekker og via Tokagjelet kjørte til byen for å få flyttet noen lass jord hjemme. Bare en hest kunne komme til løypestrengen ned til huset.

Gudmor Alida med dåpsbarnet Camilla foran Mariakirken i august 1977. Foto: Privat

Noen rystet vel på hodet over denne forrykte byfyren, men returen gikk også fint, selv om han hadde duppet av noen ganger i nattens løp. Og Øykjen – som tilbrakte gode netter i en bunker etter tyskerne – hadde sikkert aldri fått så mange godbiter og ditto ord som da han var kløvhest i byen.

Selete på Kvamskogen, ved veien opp til Byrkjesete. Foto: Privat

Til selet på Kvamskogen drog de med kyrne hver sommer – en deilig tid for både to og firbente. Der satt så mye godt i de gamle grå tømmerveggene. Ofte måtte de først gjøre unna de faste gjøremål på gården før de tok bussen – eller senere scooteren – på Skogen, melket, overnattet og morgenmelket, før de for ned til gårdens plikter igjen.

De leide også fast budeie for sesongen, og kunne bruke helgene som en slags ferie fra gårdsarbeidet. Da var der et yrende liv. Dalinger og hyttefolk kom på selet for å kjøpe melk og få seg en prat. Alida laget ofte rømmegrøt og kaffe, og folk satt rundt i haugene og koste seg i en atmosfære av fred og fordragelighet, i et fellesskap man ikke glemmer så lett.

På Steine var i det hele tatt et mangfold og en toleranse for «annerledeshet» som ikke er så vanlig. Selv om jeg visst ikke riktig fattet det før jeg ble voksen og «fikk øyne», har disse varme, vidsynte vennene fra min barndoms dal lært meg så mye – og gjort meg til et rikere menneske.

Ull-laget på bybesøk. Hvert år reiste de til Espeland og leverte ull. Her er de invitert til «Neset» etterpå – og venter på å gå til bords. Fra venstre: Eli, Nilla (i hvit jakke), «Sveina-Gudrun», (de sistnevnte var nærmeste naboer til Ingolene), «Anna Hauasund», vertinnen Esther, Kristina Byrkjeland, Alida og «Brita Hauane». Foto: Privat