Gerd Vaagen

«Bollekinn» med 3XL, «fett» nok?

– BH-en sitter som støpt på deg, du kan bare hekte på et par forlengere i ryggen, seier ekspeditrisa på bybutikken, blinkar forførande under tunge extentions vipper og trutmunn. Sjølvsagt tynn som ei sild, med push-up i frontpartiet og alt som skal til. I spegelen på prøverommet ser eg derimot eit stort menneske. Eg formeleg kvepp til når eg får sjå dama som fyller rommet, med rufsete hår, og med ringar ned etter ryggen! Denne utrivelege, avslørande spegelen, de veit, som viser deg bakfrå, sidelengs og midt i fleisen. Er dama i spegelen verkeleg meg?

Eter å ha konstatert realiteten, fiksa BH og forlengaren, var turen komen til neste bybutikk. Kanskje eg hadde flaks. Tenk om eg kunne finna eit par 3XL blusar med same eg var i siget? I USA kunne ein gå på kvar ein butikk og plukka ut det ein måtte ynskja i storleikar over 50 pluss, har eg høyrt, så kvifor ikkje i tjukkaste byen?

Om dei hadde 3XL i blusar? Ei ny berte med tunge augnelokk vurderte meg nøye! «Dessverre! Her går det bare opp til 1XL.

«Men prøv lenger borte i gaten, så kanskje du finner noe.»

«Slik gjekk jo dagan.» Kort fortalt: Eg vart fødd med bollekinn. Vaks opp som ei tynn vikøyjenta, før bollekinnet og kiloa kom på plass att og vart sidan verande. Eg har freista, Grethe Roede, Fedon Lindberg og det meste! Eg har vore tynn ein einaste gong i samband med ein alvorleg sjukdom, og det alternativet vil eg ikkje tilbake til.

Men er det så nøye? tenkjer eg på butikkrunden.

Er det oss 3XL-arar det er noko i vegen med, eller idealbiletet og moteindustrien som kvir seg for å bryta mønsteret? Etter som livet og åra skrir fram, har eg forsona meg med det eg er: «Bollekinnet» med 3XL – «fett» nok! «Big and Beautiful» neste!