Publisert 16. november 2018 kl. 10.00.

Djevelskap i HF

HF fekk i fleire lesarinnlegg 9. november kritikk for dekninga av Hallovenn-arrangementet i Norheimsund kyrkje 31. oktober. Det varierer i kva grad det går fram av tekstane kva kritikken tek utgangspunkt i, men eg tek sjansen på å tru at røystene rettar seg mot biletet av ei jente som kledde seg ut med stor plastgaffel og -horn.

Eg seier meg lei for det om nokon kjende seg støytte av biletbruken. I mi tankeløyse tenkte eg ikkje på biletet som spesielt morosamt, slik Kjell Strømme indikerer, men som ein god illustrasjon av venetanken som låg til grunn for tilskipinga – her møttest mangfaldet og ytterfløyene med eit smil. Tankane må ha vore på lettsindige avvegar. Det ber eg om tilgjeving for.

Dessutan seier eg meg lei for stikktittelen «Djevel» i den tilhøyrande biletteksten. Her skulle me gjerne ha skulda på trykkfeildjevelen. I vår naivitet tenkte me nok at resten av biletteksten, framsideteksten og reportasjen gjorde det openbert at det dreia seg om utkledning. Lat det vera klart: Føremålet var ikkje å opplysa om at motivet var ein djevel i ordets rette forstand, om nokon skulle tru det.


Situasjonen oppstod som del av eit arrangement lokalavisa var velkomen til. Fleire bar liknande kostyme. Det er såleis etter mitt syn å ta litt i å hevda at HF framstilte arrangementet forvrengt. Jenta vart korkje plassert eller påkledd av HF. Mor vart spurd om fotografering. Like fullt er det mogeleg at Kjell Strømme kan ha rett i at framsideeksponeringa tok for lite omsyn til følgjene for barnet. Ikkje minst gjeld det når ein i ettertid ser at biletbruken fører til at jenta vert sentrum i ein offentleg diskusjon. Også dette seier eg meg lei for.

Klok av skade vaktar eg meg for å gjera meg til djevelens advokat, men eg tillèt meg å påpeika at lesarinnlegga reiser fleire interessante og prinsipielle spørsmål som det kan vera verdt å dvela ved i ei tid der mellom anna Muhammad-illustrasjonar og ein fersk dom i Austerrike skapar livlege ordskifte i skjeringspunktet mellom ytringsfridom og blasfemi.

For det fyrste: Kvar går grensa for kva som er usmakeleg og ikkje i kyrkja, og for kva invitert presse får høve til å formidla av det som skjer der? Er grensene for formidling av hendingar annleis der enn andre stader i samfunnet, etter at blasfemiparagrafen vart fjerna i 2015? Eller er krenking av religiøse kjensler, som naudsynlegvis må liggja i botnen for kritikken mot biletbruken, prisen å betala for sann ytringsfridom?


Om det var den lysande figuren i bakgrunnen som gjorde det kritiserte biletet usmakeleg, kulturlaust og tankelaust, ville det vore greitt å fotografera «djevlar» – utkledde born, altså – andre stader i gudshuset? I kyrkjeskipet? Ved orgelet? Ved døypefonten? Kva om motiva var kledde ut som klovnar eller griser, som jo førekjem i slike samkomer – ville det òg vore kritikkverdig? Andre bilete tekne same kvelden viser born som på fargerike vis gjev seg ut for å vera skjelett, vampyr og heks, og born som slår einannan med puter. Er desse krenkjande og uthengjande, eller er det fyrst den religionstilknytte symbolikken i djevelen som gjer at ei uklar grense vert kryssa? Og er det mest problematiske det faktum at desse hendingane fann stad i kyrkja, med fleire hundre born og foreldre som deltakarar og vitne, eller at det som gjekk føre seg, vart kjent for andre enn dei som var til stades? Eg kan ikkje fri meg frå å tenkja at kritikken mot vår formidling må bera i seg ein kritikk mot både arrangørar og foreldre som har medverka til situasjonen. Det vert i så fall eit heilt anna ordskifte enn det presseetiske – eit om kva som sømer seg i kyrkja.


Hallovenn var ein mangfaldig barnefest som gledde mange. Eg hadde sjølv sendt ein liten djevel – les: ei rampete jente, ikkje utkledd, tilgje humorforsøket – og veit at arrangementet vart sett pris på. Om festen var uskuldig og ufarleg, er sikkert meiningane delte om, men eg tenkjer at ein kanskje gjer arrangementet ei bjørneteneste ved å gjera det til meir enn det det er. Born er born, takk og lov, og det bør dei kanskje få vera også i avisa utan å verta tekne til inntekt for andre si kjensle av å vera krenkt.

Til sist: Journalist Bård Valvatne er slett ikkje tankelaus, slik Audun Storaas skriv, snarare det motsette. Og han er dagleg på jakt etter å dokumentera den jordiske røyndomen. Korkje han eller underteikna er dei rette til å vurdera om Storaas har rett i at djevelen eksisterer. Også dét er ein heilt annan debatt. Men born med djevelsk utstyr – dei fanst 31. oktober i Norheimsund kyrkje, anten ein likar å sjå og vita det eller ikkje.

Redaktør Sigbjørn Linga,

Hordaland Folkeblad