Publisert 04. september 2018 kl. 09.00.

Kampen om virkeligheten i Jondal kommune


Her synes det å være på sin plass å korrigere den virkeligheten som sterke krefter så langt har lyktes med å vinne frem med, skriv advokat Birthe M. Eriksen.


Til tross for at undertegnede har vært aktiv i samfunnsdebatten når det gjelder varsling og korrupsjon siden 2003, er det ikke så ofte jeg velger å skrive kronikker om saker hvor jeg selv representerer en av de involverte. Her synes det imidlertid å være på sin plass å korrigere den virkeligheten som sterke krefter så langt har lyktes med å vinne frem med. Den er en ganske annen enn den de befinner seg i, de som kjemper for å få avdekket kritikkverdige forhold i kommunen og brakt disse til opphør. Det er i realiteten selve lokaldemokratiet som står på spill i Jondal.

Jeg representerer altså varsleren som meldte ifra om alvorlige kritikkverdige forhold i Jondal kommune, på vegne av seg selv og en rekke av sine kolleger. Disse hadde tatt kontakt med henne for å få hjelp til å nå frem med informasjonen om alvorlige kritikkverdige forhold. Så langt har varselet ført til en «granskningsrapport» og dramatiske oppslag i BT, hvor hun har blitt hengt ut som en «ryktespreder» som ikke har varslet forsvarlig. Granskerne gikk så langt som til å anbefale kommunen om å si henne opp.


Det er uvanlig at en gransker trekker den type konklusjoner i forhold til enkeltpersoner. Konsekvensene av en granskning skal være opp til oppdragsgiver. Basert på fakturabilag ser det imidlertid ut som om dette var et råd advokatfirmaet som gransket, også hadde gitt før de gjennomførte sin presumptivt objektive granskning. Ap sin gruppeleder har stilt betimelige spørsmål om granskerne i det hele tatt hadde fått oversendt all relevant dokumentasjon til å kunne gjennomføre en forsvarlig undersøkelse. Varsleren selv tilbød granskerne ytterligere dokumentasjon på sine påstander, noe som ble avvist.

Undertegnede arbeider med en rekke varslingssaker i kommune-Norge. At et kontrollutvalg er usikre på sin rolle og sitt ansvar i alvorlige varslingssaker, er ikke ukjent. Varsling er et relativt nytt tema for de fleste fritidspolitikere. Det som i det minste bør være et holdepunkt, er at Kontrollutvalget har et overordnet tilsynsansvar med kommunen – og når det er fremmet alvorlige varsler om kritikkverdige forhold som inhabiliserer toppledelsen, så har en varsler ingen andre steder å gå. Kontrollutvalget plikter da å vurdere situasjonen seriøst og innhente nødvendig bistand til å organisere et løp som sikrer en habil og forsvarlig behandling av varslet, herunder sørge for sikring av vernet av arbeidstaker som har varslet.


I notatet til kontrollutvalgets sekretær som er lagt ved innkallingen til møte nå den 17.08.18, er det innhentet råd fra KS Advokatene i forkant av kommunens prosess. Her fremkommer det at det ble anbefalt at kontrollutvalget hadde ansvaret for oppfølgingen av saken, og foretok en innledende vurdering av innholdet i, og holdbarheten av de opplysninger/anklager som var fremsatt. Dette fordi kritikken som var reist, omhandlet flere fremstående roller/funksjoner i kommunen, herunder ordfører og rådmann – og da er det naturlig at saken håndteres av andre personer/funksjoner enn de anklagene direkte rettes mot. Til tross for anbefalingen ser man i vedleggene til fakturaene fra advokatfirmaet som gransket, at det tilsynelatende har vært de omvarslede som har vært mest involvert i prosessen.

Før et alvorlig varsel behandles, må det gjøres grundige vurderinger av og tilrettelegging for en forsvarlig prosess. Forøvrig forutsetter KS i sin anbefaling til kommunene at den obligatoriske, interne varslingsrutinen er klar, også på hvordan man skal håndtere en situasjon hvor rådmannen er inhabil. Vi har til gode å se en slik rutine i Jondal kommune. Når det forøvrig gjelder de konkrete kravene til en forsvarlig håndtering av et varsel, anbefales herved de folkevalgte til å lese det som står om dette i «NOU 2018:6 Varsling – verdier og vern», som er tilgjengelig på www.varslingsutvalget.no. Her redegjøres det for hvilke krav som allerede er gjeldende rett.


I Jondal kommune ser det ikke ut som noen kan redegjøre for hvilken prosess som er gjennomført, ei heller om hvem som har varslet om hva, hvilke kritiske ytringer som anses som varsler, eller hvem som har oversendt hvilke dokumenter til hvem. I forrige ukes HF kunne en lese om «varselet som forvant». Kontrollutvalgets sekretær, Per Eikeland, avviste at det eksisterer et varsel som ble mottatt før det mye omtalte som gjelder korrupsjon. Dette første varselet kan imidlertid dokumenteres.

Når det gjelder hva som er et varsel, er dette ikke noe som er opp til en mottaker av en ytring å bestemme. Det er innholdet i en ytring som bestemmer om det er et varsel som utløser særskilt varslervern. Dersom en ansatt påstår at et forhold representerer et kritikkverdig forhold, typisk at det innebærer et brudd på en rettslig eller etisk norm, så er det pr. definisjon et varsel. Det er dernest en objektiv undersøkelse og vurdering som bestemmer hvorvidt påstandene medfører riktighet.

Vi leser at kontrollutvalgets sekretær har unnskyldt en manglende handling med at det var så mange og uvirkelige varsler. Jeg kan forsikre om at varsler ikke så rent sjelden handler om forhold av et slikt alvor og omfang at det kan fremstå som uvirkelig for den som ikke vil se eller høre. Vi leser også at kontrollutvalgets sekretær skriver i et notat til innkallingen til møte 17.08.18 at han selv konkluderte med at det ikke forelå korrupsjon. Vi skulle gjerne vite hvilken kompetanse han har til å fatte slike beslutninger når granskningsekspert og tidligere nestleder i Økokrim, Erling Grimstad, advarer private granskere mot å ta standpunkt til mulige straffbare forhold. Han understreker at dette er en oppgave som krever etterforskning og som derfor hører inn under politi og påtalemyndighet. («Granskning», 2015 s. 250).


Det en misforståelse at varsleren stod alene bak sitt siste varsel. I september 2016 varslet hun først til kontrollutvalget sammen med fire av sine kolleger. Alle hadde viktige roller og innsikt i de interne forholdene i kommunen. Som følge av manglende tillit til at kommunen ville ordne opp i de alvorlige forholdene det var varslet om, hadde flere også levert varsel til Arbeidstilsynet. Etter loven er det alltid forsvarlig å varsle til offentlige myndigheter. Dette ledet som kjent til både tilsyn og påpekning av en rekke alvorlige avvik.

Varselet til kontrollutvalget omhandlet en rekke forhold – fra brudd på arbeidsmiljøloven, anskaffelsesloven og kommuneloven, samt mulige korrupsjonslignende forhold. Hun kalte det siste «privat praksis». Med dette mente hun maktmisbruk i strid med gjeldende lov- og regelverk. Det stod fem personer bak dette varselet, alle med viktige roller og innsikt i de interne forholdene i kommunen. Hun stod altså ikke alene bak påstandene hun senere ble merket som «ryktemaker» for å ha varslet om. For øvrig vil det alltid være forsvarlig å varsle internt i kommunen til kontrollutvalget om alvorlige kritikkverdige forhold. Det gjelder heller ingen begrensning i hvor mange forhold man kan varsle om samtidig, eller noe krav om at en varsler skal kunne drive full bevisføring for de forholdene det varsles om. Det er nok at vedkommende er i god tro om eksistensen av dem. I denne saken har både Arbeidstilsynet og Indre Hordaland Revisjondistrikt bekreftet en rekke av forholdene i varselet. De øvrige forholdene mener min klient at ikke har blitt forsvarlig undersøkt i det hele tatt.


Det ble avholdt et møte i september 2016 med kontrollutvalget, hvor de fleste av varslerne var til stede. På dette møtet ba leder av kontrollutvalget om at varselet ble utdypet skriftlig. Min klient satte, på bakgrunn av anmodning fra leder av kontrollutvalget, opp en punktliste over de konkrete kritikkverdige forholdene hun selv hadde observert, og/eller fått oppgitt fra kolleger som hadde meldt fra til henne. I tillegg bidro de øvrige varslerne med konkrete hendelser/episoder de hadde informasjon om. Dette sammenfattet varsleren i et felles varslingsbrev som ble overlevert til leder for kontrollutvalget. Han ga deretter beskjed om at utvalget hadde tilgang til all nødvendig informasjon og at de således ikke hadde behov for ytterligere redegjørelser. Han var fullt klar over at det stod mange bak varselet, det var varsleren som frontet varselet overfor utvalget.

I oktober 2016 mottok min klient et brev fra kontrollutvalget som bekreftet at hun hadde status som varsler og at hun hadde rett på særskilt beskyttelse som følge av dette. Hun skulle bare ta kontakt med lederen i kontrollutvalget dersom arbeidsmiljøet forverret seg for henne i fremtiden.


I etterkant ble varsleren bedt av leder for kontrollutvalget om å utdype hva hun hadde ment i varselet ved å bruke ordene «korrupsjon og privat praksis». Dette ble besvart i et nytt brev.

På bakgrunn av varselet ble varsleren kalt inn på nytt møte med kontrollutvalget og Odd J. Storebø fra Indre Hordaland Revisjonsdistrikt. Sekretæren i kontrollutvalget var ikke til stede på dette møtet, hvor varsleren fikk nye spørsmål som hun besvarte. Deretter ble det gitt oppdrag til Indre Hordaland Revisjonsdistrikt om å granske fire påstander om økonomiske kritikkverdige forhold, altså kun en begrenset del av de omvarslede forhold som de selv valgte ut. Varsleren var en av dem som ble intervjuet i den forbindelse. Som kjent avdekket revisjonen avvik på samtlige punkt som ble undersøkt. Revisjonens konklusjoner ble satt til side i den senere granskningen, uten at granskerne gikk inn i den dokumentasjonen revisjonsfirmaet bygget sine vurderinger på.

Så langt er det ikke så mye å utsette på selve undersøkelsen av varselet, bortsett fra at det ble delt opp i biter som ble undersøkt av ulike aktører. Behandlingen skjedde dog i strid med min klients krav på konfidensiell behandling av saken, ved at informasjon om varselet åpenbart ble spredt ukritisk til uvedkommende, slik at også omvarslede personer ble informert. Etter hvert kom dette til uttrykk ved at min klient ikke opplevde noe av den beskyttelsen hun hadde krav på som varsler.


Situasjonen ble så helsemessig krevende for henne at hun til slutt søkte permisjon uten lønn for å komme seg bort en stund. Søknaden ble motarbeidet, men hun fikk den til slutt innvilget med henvisning til hennes tøffe arbeidssituasjon.

Før hun skulle tilbake til Jondal kommune etter endt permisjon, ba hun om et møte for å diskutere sin arbeidssituasjon. I møteinnkallingen som hun mottok fire dager før avtalt møte, lå det ved en agenda fra nåværende rådmann som ikke hadde kjennskap til varslingssaken, bortsett fra det ordfører hadde informert ham om. I innkallingen skrev rådmannen følgende:

«I skriv (udatert) til Kontrollutvalget med overskrift «Korrupsjon og privatpraksis» har du sett fram alvorlege påstandar mot navngjevne leiarar i kommunen. Det er svært alvorlege anklager som Kontrollutvalget ikkje har funne grunnlag for. Som arbeidsgjevar finn vi det naudsynt at vi går gjennom og får klarlagt anklagane.»

Bare fem dager etter henvendelse til ordfører om å få til ovennevnte møte, viser kopi av en faktura at kommunen tok kontakt med advokatfirmaet som senere skulle opptre som granskere. Dette fremkommer også i fakturavedleggene under tittelen ”veivalg iht. Varsleren”.


Mens de resterende punktene i varselet altså ble undersøkt av ekstern gransker, ble det innlevert nye varsler om kritikkverdige forhold i kommunen.

Utpå våren var varsleren så nedkjørt at hun ble redd for sin helsemessige situasjon. Hun søkte seg derfor bort fra Jondal kommune. Hun var så heldig å få seg en ny jobb før det hele eksploderte.

I sin siste arbeidsuke ble hun innkalt til møte med ledelsen for å bli konfrontert med resultatet av granskningen, hvor hun altså ble anklaget for å være ryktemaker og for å ha varslet uforsvarlig. Dette, uten at granskningsrapporten overhodet går inn den varslingsprosessen som er skildret ovenfor. Det er ingen fokus på at det var mange bak varselet – og heller ikke på at varselet ble innlevert og utdypet i samsvar med invitasjon fra kontrollutvalget. Det ble lagt feil faktum til grunn – og jussen som anvendes er ukjent. Det skal mye til for at et varsel som fremmes internt i en organisasjon ikke er forsvarlig. Her skjedde det også i dialog med kontrollutvalgets leder!


Varsleren ønsket å bli stående i jobben sin helt frem til hun sluttet. Men hennes helsemessige situasjon var på randen av hva et menneske kan tåle. Da hun ble innkalt til det siste møtet, skrev hennes lege en legeerklæring om at han frarådet at hun skulle delta på et slikt møte.

Varsleren har tatt støyten for et varsel som er innlevert slik kontrollutvalget ba henne om. Kontrollutvalget har vært involvert i hele hennes varslingsprosess. De visste også at det stod flere personer bak hennes varsel. Likevel kom ingen til hennes unnsetning da BT la gale premisser til grunn i sin forsidesak som medførte at varsleren måtte søke legehjelp under sin ferie i Spania.

Det ble sendt flere e-henvendelser til kontrollutvalget om at de måtte gripe inn og beskytte henne, uten at noe skjedde. Vi har også invitert til dialog for å forsøke å løse denne saken – og gjenopprette den skade min klient er påført. Vi har så langt ikke mottatt noen respons.

Saken er så alvorlig at både hensynet til min klient, hennes kolleger og innbyggerne i kommunen tilsier at saken bør bringes inn for rettslig prøving i domstolen. Både min klient og undertegnede mottar telefoner fra ansatte og innbyggere i Jondal som nærmest trygler oss om at vi må saksøke kommunen for å få alt grumset frem i lyset. Et annet alternativ er å klage kommunen inn for Sivilombudsmannen for åpenbare interessekonflikter og inhabile vedtak, og uforsvarlig saksbehandling. Vi vil bruke tiden fremover til å ta standpunkt til veivalget. I mellomtiden er det å håpe at de folkevalgte våkner og viser ansvar med hensyn til å rydde opp. Kommunen befinner seg i en større krise enn det ser ut som om administrasjonen og de fleste folkevalgte forstår. Det antas at kommunen har en portefølje av utfordringer som ikke bør bringes med inn i den nye storkommunen.


Advokat Birthe M. Eriksen, ph.d.